Hva skal vi gjøre når vi ikke liker noe? Vedta nye lover så vi kan forby produkter, handlinger eller andre ting? Ansvar for egne handlinger, enn si foreldres ansvar for egne barn - skal det ikke bety noe som helst?
Det kan virke som om forbudslinja er rettesnoren til regjeringen. Den har forlengst funnet ut at lokaldemokrati skal overstyres og spilleautomater SKAL utplasseres i kommunene (alle SKAL med...). I går kom siste nytt på teknologifronten: Nå SKAL det innføres begrensninger i barn og ungdoms tilgang til innholdstjenester på mobil og internett. Dette er siste forslag fra samferdselsministeren.
Joda - det koster penger å laste ned ringetoner, spill, avgi stemmer via mobil etc., men er det virkelig riktig at staten skal bestemme over hvordan barn og unge bruker teknologien? Hvorfor skal ikke foreldrene ta oppdrageransvar for dette? Hvorfor skal ikke barn og unge få mulighet til å lære seg ansvar og konsekvenser av egne handlinger? Mange jobber og tjener egne penger - noe av det å bli voksen består også av å gjøre seg erfaringer om bruk av egne opptjente penger.
Forslaget som ble lagt frem i går har høringsfrist 15. august. ALLE som vil kan si hva de mener. Hm..forresten..lurer på om det egentlig spiller noen rolle å markere motstand? Regjeringen LIKER ikke dette, så da skal det ikke være lov. Alle SKAL med, være dønn like og ikke tenke selv.
Er det virkelig greit at staten skal forby alt den ikke liker, også tilgang til innholdstjenester på mobil?
tirsdag 22. mai 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Enig i den prinisielle motstanden mot at Statens skal tenke for oss.
Men jeg leste forslaget fra samferdselsministeren, og fant mye fornuftig. Slik jeg leste forslaget gikk det nemlig mest på å gi forbrukerne bedre mulighet for å beskytte seg selv og sine familier.
En fersk historie fra min egen vennekrets: Et meget ressurssterkt foreldrepar har en tenåringssønn som ikke klarer å begrense telefonbruken. Uholdbart store telefonregninger dukket opp i posten, og foreldrene måtte pent betale. Så ordnet de et nytt telefonabonnement til sønnen med et begrenset ringeminutter pr måned og trodde at problemet var løst. Det var det ikke! Det nye abonnementet kunne nemlig omgås ved å ringe nummerserier i Thailand, eller hvordan det nå var. Resultat: Nye gigantregninger som måtte betales. Det 'begrensede' abonnementet viste seg altså å være falsk trygghet.
Og bare for å understreke nok en gang: Mitt eksempel handlet IKKE om dårlig oppdragelse eller slapphet fra foreldrenes side. Enkelte ungdommer vil alltid falle utenfor vanlig "skikk og bruk". Årsakene kan være alt fra psykiske problemer, mentale funksjonshemninger... Alt mulig.
Til tross for årelang kamp fra foreldrenes side: Det viser seg at enkelte unge faktisk IKKE er i stand til å lære konsekvensen av sine handlinger. Da blir det galt at foreldrene ikke skal kunne beskytte seg mot konsekvensene.
Mine venner fant forsåvidt til slutt en slags løsning: De endte opp med sikkerhetskode på sin fast-telefon. Sønnens mobil er innelåst i en safe.
halvor: Ja, på dette som på andre områder i samfunnet, vil det alltid være noen som sliter - til tross for støtteapparat eller god familie rundt seg. Er det likevel riktig å begrense handlefriheten til alle? Og vil det garantere mot misbruk?
Løsningen som din venner fant, er ikke nettopp det et eksempel på å ta ansvar; Og å bruke veldig konkret og målrettet metode?
Er ikke noe av faren ved å innføre stadig nye forbud, lover og regler, at det skaper falsk trygghet og kan undergrave respekt for regelver?
Men jeg leser ikke forslaget som en begrensning av handlefriheten, bare som en bedre mulighet for familiene til å beskytte seg selv og sine barn.
Joda, mine venner fant en slags løsning til slutt. Det hadde vært bedre om de kunne funnet en løsning et år tidligere, og uten å tape et femsifret beløp i mellomtiden.
halvor: Nå får vi se hvordan dette forslaget blir seende ut etter behandlingen. Det å fremme et lovforslag for å begrense noe er innskrenking av handlefrihet. Det er jo nettopp poenget med et lovforbud. Noen ganger er det greit, andre ganger ikke.
Har ingen problemer med å forstå dine venners frustrasjon/fortvilelse. Det er vel likevel tillatt å spørre om det er riktig at staten, gjennom lovregulering, skal overta det ansvaret foreldre har - selv når man har problemer?
Legg inn en kommentar