Nettavisen kan i dag fortelle om polske Jan Grzebski som falt i en dyp koma etter en ulykke i 1988. Legene ga ham bare to til tre år å leve, men 19 år senere våknet han opp til et nytt Polen.
Fra tid til annen hører vi slike historier, og noen ganger knyttes de til debatt om passiv dødshjelp. Høyres prinsippielle ståsted er at retten til liv er ukrenkelig. Derfor er Høyre i mot dødsstraff.
Så var det dette med at enhver skal kunne bestemme over eget liv da. Et spørsmål som er litt krevende å stille er knyttet til passiv dødshjelp, gjerne på visse vilkår. I USA er det (i allefall noen steder) slik at i forkant av en operasjon hvor utfallet er usikkert, må man signere på om man vil kobles fra hjelpemidler for å kunne dø, dersom man ender opp som "grønnsak" - og et familiemedlem får ansvar for å gi den endelige godkjenningen.
Kan vi tenke oss noe tilsvarende i Norge? At det åpnes opp for noe form for passiv dødshjelp. Er det lov til å ønske å tre ut av livet på en verdig måte, skal det i såfall respekteres? Eller er retten til liv så ukrenkelig at vi skal holde liv i mennesker så lenge det lar seg gjøre? Flere kan jo være like heldige som Jan Grzebski, og våkne til liv igjen.
Hva synes du?
mandag 4. juni 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Det er jo også spørsmål om hvilket liv man våkner til.
For egen del ønsker jeg å kunne bestemme at jeg ikke skal ligge som en "grønnsak" uten utsikter til et verdig liv.
I vår vestlige verden handler mye om at vi har en stor grad av frihet til å leve livet slik vi ønsker det. Det må også gjelde avslutningen av livet. Det må være en menneskerett å slippe unna f. eks. et smertehelvete som alle vet har bare en utgang.
Jeg ser de etiske aspektene ved at man ikke kan pålegge helsepersonell å avslutte livet. Derfor må dette tilrettelegges slik at helsepersonell som akspeterer andres ønske om avslutte livet, jobber på egne enheter.
Jeg tror mye av motstanden bunner i våre tabuforestillinger om døden, men jeg aksepterer at dette er en vanskelig problemstilling for mange.
vox populi: Ja, dette er en vanskelig problemstilling - ikke minst etisk. Har sans for det du sier om:..."vi har en stor grad av frihet til å leve livet slik vi ønsker det. Det må også gjelde avslutningen av livet".
Det er en diskusjon om når livet egentlig er slutt. I tilfeller der det kun er ytre apparatur som holder funksjonene i gang, uten kontroll av den enkeltes hjerne og uten at denne hjernen vet hva som skjer, er det etter min mening ikke passiv dødshjelp å koble fra. Da er det å akseptere at døden har inntruffet.
Mye verre blir det dersom man selv ber om at man skal få dø. Da er det jo selvstendig liv, og da blir det passiv dødshjelp.
Jeg satte dette på spissen, men jeg er svært glad for høyres standpunkt i disse sakene. Vi skal ikke holde liv i inn i absurditeten, men vi skal heller ikke "hjelpe" døden der det er muligheter for en anne utgang.
genese: Fint at du setter det på spissen, problemstillingen blir veldig tydelig. Og dette er ikke lett.
For å unngå misforståelser, må jeg understreke at det i denne omgang er programsekretaritat som lufter dette spørsmålet som en del av forarbeidet til nytt prinsipprogram.
Legg inn en kommentar