For noen år siden hørte jeg noen morsomme refleksjoner om endel norske nasjonalsymboler, bl.a. Hardingfela, Slottet og Stortinget. Ting vi er stolte over - fordi dette er norsk. Så viser det seg at opprinnelsen til hardingfela og arkitektene og ideene bak slott og storting, finnes i andre land og tildels fjerne strøk. Morsomt.
Noen av de mest patriotiske jeg vet om er bergensere, med Bryggene nå også som verdensarv. Det siste passer jo bra all den tid man må takke hanseatene for å ha bidratt mye i utviklingen.
Hvorfor disse tankene? Vel, det diskuteres fra tid til annen hva det innebærer å være norsk. Under ligger spørsmål og syn på innvandring, andre kulturer og verdier. For ikke å si religion. Tror vi at våre verdier er konstante? Og at de ikke kan (må) påvirkes av andre kulturer? Apropos, diskusjonen om det å være *norsk*. Kan vi gjøre det svaret så enkelt som at: Er man statsborger i dette landet, så er man norsk. Må det gjøres vanskeligere?
Synspunkter?
fredag 15. juni 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
5 kommentarer:
Jeg tror det er veldig farlig om man skal kalle enkelte mindre norske enn oss fordi de har en annen hudfarge, livssyn eller kultur. Men jeg synes at vi som et land skal tørre å stå for verdier, å ha en kultur som fungerer som lim for oss. At et land skal kunne ha sitt særpreg ser jeg ingenting gale med og jeg ser definitivt ikke på det som en automatisk svakhet. Se på USA, der borte snakker man ofte om Gud, og kirkene har en sentral plass i samfunnet, på samme tid som det er ulovlig å blande religion og politikk. Det vil si å gi religiøse argumenter for sine politiske standpunkt. På samme tid knuser de Europa når det kommer til integrering av nye landsmenn. Hvorfor det, mon tro..?
martin: Enig med deg når du skriver " veldig farlig om man skal kalle enkelte mindre norske enn oss fordi de har en annen hudfarge, livssyn eller kultur" - derfor postulatet om at statsborgerskap = norsk. Ferdig arbeid.
Er også enig i at verdiene vi har, kulturen og tradisjonene våre,skal vi være stolte av. Samtidig er det kanskje lurt å innse og innrømme at dissse verdiene og tradisjonene forandrer seg. Opp i det hele ønsker vi oss et mangfoldig samfunn tuftet på toleranse.
Det jeg egentlig er ute etter, er hvordan kan vi formulere dette som prinsipp?
Jeg er enig i at spørsmålet om man er norsk eller ikke kan relateres til statsborgerskapet. Så får det være en annen diskusjon om hvor lett/ eller vanskelig det skal være å oppnå dette. Mange mener at kravet til kunnskap om Norge og beherskelse av språketbør være et minimumskrav for myndige søkere.
Jeg ser ironien mellom linjene i forhold til begrepet nork kultur. Et konservativt parti bør imidlertid være forsiktig med å gjøre narr av dette.
Vi skal erkjenne de positive elementene i vår kulturarv og ta vare på tradisjoner og samfunnssystemer som har vist seg å være bærekraftig over tid. Dette gjelder vår kristne kulturarv men også sentrale verdier som yttringsfrihet og likestilling.
Det er viktig å holde fast på dette samtidig som vi skal ha en anstendig og individorientert integreringspolitikk.
verdikonservativ: Jeg ser at vi kommenterte nesten samtidig, så da har du kanskje ikke sett den andre kommentaren min.
Det er ikke hensikten å gjøre narr av noen i denne sammenhengen, men et forsøk på å få en debatt som ofte er vanskelig: Verdier og følelser er ikke lett.
Jeg er i grunnen enig i flere av poengene dine; også mht adgangen til å få statsborgerskap. Spesielt likte jeg "anstendig og individorientert".
Man blir ikke norsk av et statsborgerskap. Man er norsk når man selv føler seg norsk og oppfattes som norsk av andre.
Legg inn en kommentar