Som selvstendige individer skal vi kunne bevege oss fritt. Det tror jeg alle er enige i. Men, hva om det presiseres med følgende: Denne friheten burde være uavhengig av grenser og nasjonalitet for individer som kan forsørge seg selv. Derfor bør det være minimalt med begrensning på arbeidsvandring mellom nasjoner.
Jeg vedder på at mange ikke nødvendigvis vil være enig i det overstående, la meg likevel rase videre i tankerekken og prøve meg på en konsekvens av det som nettopp er skrevet:
Fri bevegelighet på tvers av landegrenser betyr likevel ikke fri tilgang til velferdsordninger. Et lands velferdsordninger er først og fremst en tilbakebetaling til borgere som har finansiert dem direkte gjennom skatter eller indirekte gjennom familie og arbeidsliv.Dette siste er igrunnen kjernen i tankerekken, og da lurer jeg på hva du synes om dette? Dumt, interessant, lurt, umulig??
4 kommentarer:
Jeg er ikke enig. Velferdsordninger mener jeg bør fungere som et sikkerhetsnett, uavhengig av hvor mye som først er betalt inn til fellesskapet. Ta barn som eksempel: Et multihandcapet barn "koster" velferdsordningene mer enn hva foreldrene betaler inn i skatt.
Men det er mulig jeg misforstod deg?
radiohode: Ja du mistforstod meg litt. Jeg er ikke ute etter å begrense hjelpetilbudet til f.eks mulitifunksjonshemmede barn, eller frata noen ytelser etter lov om sosialhjelp (nødhjelp).
Utgangspunktet er arbeidsinnvandring. I dag er det slik at EØS-regelverket gir adgang til å bosette seg hvor man vil i EØS-området, forutsatt at man kan forsørge seg selv (egen inntekt eller trygd fra hjemland) og ikke ligge det andre landet økonomisk til byrde.
Men når borgere (både fra EØS og) ikke minst fra andre land kommer hit først og fremst for å jobbe, skal det være grenser for deres adgang til ulike ordninger? Ikke minst - hva med familiegjenforeinger som det viser seg fort fører til at mange flere kommer til landet. Når de først er ankommet får de i dag tilgang til ulike ordninger. Spørsmålet er derfor: Bør det være (klarere) begrensninger til rettigheter overfor dem som innvandrer? Eller er det greit å "importere folk som går rett over på stønad"?
Da har jeg satt dette på spissen. Men la meg presisere: Jeg snakker ikke om flyktninger. Folk i nød skal hjelpes.
Det blir litt spørsmål om hvor du setter grensene? Ta Kommunehelseloven, hvor en kommune forpliktes til å tilby nødvendige primærhelsetjenester til alle som oppholder seg i kommunen, uavhengig av hvor man er folkeregisterført. Tjøme sliter i sommerferien, for å si det forsiktig. Og det koster kommunen masse å tilby det den må tilby. Det er akkurat samme sak, men i mindre målestokk.
Jeg tror det er fruktbart å se bort fra "innbetalingsaspektet". Men poenget er vel, som du setter fingeren på, at virkeligheten er komlisert, og at de gode svarene er færre enn de gode spørsmålene.
radiohode: I grunnen en god illustrasjon med Tjøme (og andre typisk feriesteder).
OK, la oss se vekk fra "innbetalingsaspektet" som du sier, og konsentrere oss om alle skal ha samme rett til å kreve ulike ordninger. Er det rimelig å sette noen grenser (hvor unntak bl.a. ivaretar nødhjelp)?
Legg inn en kommentar