Statens kjøp i Aker Kværner er utvilsomt prinsipielt betenkelig. For det første fordi det ikke finnes noen gode grunner til at staten skal øke sin eiermakt i norsk næringsliv. For det andre fordi det er uheldig at staten nå kjøper seg inn i et selskap som er StatoilHydros største kunde. For det tredje så er det spesielt å øke eksponeringen i oljesektoren. Store deler av Norges velferdsutvikling er nå knyttet opp mot oljesektoren.
Men en ting er at det faller naturlig for Høyre at vi er skeptiske til Statens kjøp i Aker Kværner. Men hvor langt er vi villige til - og bør vi være villige til - å gå i motsatt retning?
Vi er for et nedsalg i StatoilHydro - men hvor langt bør vi gå? Helt ut? Negativ kontroll (34%)? Eller bare uttrykke vår motstand mot at Regjeringen kjøper seg opp fra 63% til 67%
Hva med de andre statspostene? Er det Statens oppgave å eie kommersielle virksomheter som opererer med stor risiko, ofte med brorparten av sin virksomhet utenfor landet, som SAS eller Telenor?
I tilfellet Telenor kunne man tenkt seg at Staten burde skille ut infrastrukturdelen og helprivatisere driftsselskapet. Telenor har 100 millioner kunder, hvorav 2 er i Norge. Det kan ikke være en statlig oppgave å bedrive mobilvirksomhet i Pakistan?
Spørsmålet er egentlig - er det noen virksomheter som er 'hellige' for Høyre? Er det noen nedsalg det finnes prinsipielle begrunnelser for ikke å gjøre? Oljevirksomheten har tjent staten og fellesskaoet godt i mange år. Hvorfor selge seg ned nå?
På den annen side - fellesskapets interesser i oljesektoren er godt ivaretatt av en skatteprosent på 78%.
Synspunkter?
mandag 25. juni 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
8 kommentarer:
Først av alt er jeg meget betenkt over Høyres meget ullne og forsiktige kommentarer i denne saken. Ord som "prinsipielt betenkelig" og "skeptisk" i tillegg til like ullne kommentarer fra Torbjørn Hansen, gjør at jeg lurer på hva som er Høyres synspunkt. Hvorfor denne avventende holdning?
Derfor er lederen i Dagens Næringsliv i dag helt på sin plass.
I denne saken burde dere vært svært mye tydeligere på at dere er sterk motstander av kjøpet. (Dersom dere er det) Jeg kan ikke se noen gode grunner til at staten skal leke julenisse og dele ut gaver til Kjell Inge Røkke.
Dere laget også mye støy i StatoilHydro-saken, men stemte for. Da hjelper det ikke å komme med med at staten skal selge seg ned.
Statens rolle skal være å legge til rette for at konkurransen mellom næringsdrivende virker. Gjennom lovverk og tilsyn skal dette bidra til at vi får et næringsliv som fungerer så godt som mulig.
Staten skal som prinsipp ikke drive næringsvirksomhet som blir bedre ivaretatt av private. Det binder opp kapital og det er risikofullt.
De fleste store norske selskap har større andel av sin virksomhet utenfor landets grenser, så det nasjonale får mindre og mindre betydning. Dessuten så viser historien at markedet også ordner opp i problembedrifter, mye bedre enn staten.
Det viktigste er imidlertid prinsippene. Dersom man sier ja til Aker nå, hvem skal man da si nei til neste gang det blir aktuelt?
Ut i fra en prinsipiell tankegang kan man akspetere statlige eierskap på to områder: Det ene er at staten bør være majoritetseier, og uttøve eiermakt, i selskaper og bedrifter hvor dette er nødvendig på grunn av strategiske nasjonale interesser. Et godt eksempel er kraftselskapene, særlig hvis EF-domstolen ikke tillater hjemfallsrett.
Det andre er plassering av pensjonsfondet for å sikre en god avkastning. Her er det hittil kun vært snakk om små poster i store internasjonale selskaper, typisk under 2-3 %. Spørsmålet har vært om staten også bør investere disse midlene i norske bedrifter. Dette vil jeg fraråde - fristelsen til å bruke midlene feil vil være for stor. (Krav om midler for å sikre arbeidsplasser i konkurranseutsatte næringer f eks.)
Som sagt, det bør være gode påviselige grunner for at staten skal være dominerende eier i en norsk bedrift. Det er meget få selskaper som staten bør eie av strategiske grunner. Aker/ Kværner er ikke en del av disse. Personlig syntes jeg at staten også bør selge seg ned i Statoil/Hydro. Inntektene kan ivaretas med avgiftspolitikken.
Jeg savner også en mer prinsipiell tenkning og retorikk rundt dissse spørsmålene fra høyres stortingsrepresentanter. Vi bør ikke overlate denne arenaen til Sponheim, jfr dagens leder i DN.
Hva er 'strategiske nasjonale interesser'? Vannkraftressursene våre kan jo ikke flyttes. Uavhengig av utfallet i hjemfallssaken, så er vel vannkraften i større grad utslag av finansielle nasjonale interesser enn strategiske? Og det kan vel egentlig private ta seg av på en bedre måte enn staten?
Eller?
Til Vox Populi:
Det er mulig jeg kunne uttalt meg enda mer presist i Aker Kværner-saken. Prinsipielt betenkelig betyr simpelthen at staten ikke bør kjøpe aksjer i Aker Kværner.
Torbjørn Hansen har sagt han vil vurdere alle sider av saken før han trekker en endelig konklusjon, men det er vel neppe noen tvil om at konklusjonen blir tindrende klar - mot statlig oppkjøp.
Det er ikke mange statsselskaper som kan defineres som strategisk viktige. (og forsvare statlig eierskap)Et godt eksempel er Statkraft as som har direkte kontroll over viktig infrastruktur i tillegg til produksjon av energi. Jeg støtter også henvisningen til Telenor. Her bør man (gjen)opprette et statlig Televerk som disponerer telenettet på lik linje med at Jernbaneverket og Vegvesenet disponerer bane- og veinettet.
Problemstillingene om statlig eierskap er for øvrig grundig vurdert i en FAFO-rapport utarbeidet av Byrkjeland og Langeland.
Her er et sentralt sitat:
Uansett hvilken løsning som velges for statlig eierskap vil staten alltid ha behov for å
begrunne sitt eierskap i næringslivet. Statens primære rolle er å være regulator, ikke eier. Når
staten er eier, vil alltid spørsmålet om rollekonflikter være aktuelt. I forbindelse med statlig
eierskap reiser det seg derfor en rekke prinsipielle og praktiske spørsmål. Det overordnede
spørsmålet vil være: Hvorfor staten i det hele tatt skal eie næringsvirksomhet? Er det bestemte
samfunnsmål eller forretningsmål som ikke kan oppnås ved regulering eller bruk av
næringspolitiske virkemidler og utforming av rammebetingelser?
Jeg støtter verdikonservativ i at det er av strategisk interesse å eie kraftressurser, ikke minst infrastrukturen. Selv om vannkraftressursene ikke kan flyttes, så er det ikke uten betydning hvem som eier dem. Kåre Willoch har et godt poeng når han sier at vi kan risikere at f. eks. organisasjoner som er fiendtlig innstilt til landet kan eie deler av kraften. Det ville være særs uheldig.
Hvilke forutsetninger har den til enhver tid sittende politiker for å styre et multinasjonalt selskap? Politiske mål (som varierer etter hvert valg) skviser annen velferd. La bedriftene styre selv, slik de er flinkest til!
Hvorfor/kvifor er det greit/greitt at vi kjøper/kjøpar andres "arvesølv", men ikke/ikkje at de/dei kjøper/kjøpar vårt?
Legg inn en kommentar