Når det kommer til egen lommebok vil nok de fleste sette pris på å beholde så mye som mulig av egen inntekt, skjønt noen ganger er vi villige til å betale litt ekstra. Inge Lønning som tidligere har ledet "prioriteringsutvalgene", tar nå opp igjen en krevende problemstilling: Økte egenandeler.
Ressursen som puttes inn i helsevesenet er store. Kunnskap om behandling av sykdommer og skader øker stadig, det samme gjør kravene til tjenester. Samtidig opplever vi at sykehussektoren går med store merforbruk og at det ser ut til å være et bunnløst sluk.
På Helsekonferansen som ble arrangert tidligere i høst, berørte også professor Ole Berg spørsmålet om egenandeler. Det er lett å se motargumenter mot egenandeler. "Man kan da ikke kreve betaling for helsetjenester i verdens rikeste land!" Neivel, kan man virkelig ikke det?
Aldri har den private velstanden for det store flertallet av befolkning vært så høyt som nå. Aldri har helsetilbudet vært bredere. Og i år skal det brukes 19,8 milliarder til helse, men fortsatt vil det være merforbruk i sektoren. Er det virkelig riktig å ikke ha noen hemninger for pengebruk i helsevesenet? Er det ikke greit å si at de som har god råd, skal betale litt mer i egenandel? Ikke minst; er det ugreit å prioritere mellom tjenester: Noe er viktig og bør være gratis, mens andre ting er mindre viktig og bør derfor ha egenandel?
Hva mener du?
torsdag 3. januar 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Det interessante i denne diskusjonen er forvåidt ikke hva man legger i "verdens rikeste land" - men snarere hva man legger i "gratis." Og, i grunn: Hvorfor skal gratis være en rettighet??
Det er ganske oppsiktsvekkende at en befolkning med gjennomsnittsinntekt på bortimot 400 000 kroner, ikke skal være i stand til annet enn å kreve gratisrettigheter. Du skriver "noe er viktig" og bør være gratis. Hvorfor? Hvorfor skal noe være gratis for den som kan betale dette selv, uten særlig heft? Poenget er jo at dette ikek er "gratis" selv om det er gratis. En betaler jo like fullt for tjenesten eller tilbudet, gjennom skatt. det er nesten rørende naivt å tro at en offentlig krone er bedre brukt enn en privat. Det er jo omvendt, og den beste velferden for den enkelte er faktisk den velferden en selv er med å skape, gjennom å være selvforsørgende. Og i utgangspunktet så må det vel forutsettes at voksne mennesker, i verdens rikeste land - ja faktisk kjempers fødeland - skal være i stand til å være selvforsørgende i voksen alder?
Når det er slik at en har rettigheter for alt og alle, helt uten noen rasjonell behovstankegang som ligger til grunn, så ender vi i realiteten opp med et samfunn hvor vi overlater både forsørging og bestemmelse til det offentlige. Dette er sosialisme. At barn og mennesker med kroniske lidelser skal ha gratistjenester, i alle fall i de fleste tilfeller, kan forsvares, men at alle skal ha det?
ca:
klar tale - og gode spørsmål. Jeg er langt på vei enig i utgangspunktet ditt, ikke minst sluttpoenget ditt der du sier at "barn og kroniskere bør ha gratistjenester, i allefall i de fleste tilfeller, men skal alle ha det?
Nei, jeg mener ikke at alle skal ha gratis tjenester. Det er ikke egang sikkert at alle barn skal ha det - all den tid det er foreldrene som betaler. Spørsmålet er vel heller om vi tør åpne for mer behovsprøving samtdig som vi tar på alvor forslagene fra de opprinnelige prioriteringsutvalgene. Debatten unge Lønning drar i gang er viktig, og målet er jeg enig i. Det jeg lurer på er om "vi"/man klarer å enes om hva som er grunnleggende velferdsbehov som det ikke skal betales for (utover skatteseddelen)..??
Legg inn en kommentar