Av mange gode innlegg var det et utsagn som man med god vilje kan bruke mange timer på å filosofere over. Utgangspunktet er følgende: For konservative mennesker er enkeltindividet viktigst. Det er selve byggesten/grunnmuren i samfunnet. Og vi er opptatt av individets frihet til å bestemme over eget liv, og å ta ansvar for egne handlinger.
Hva da når vi ser et individ gjør bevisste, men gale valg? I prinsippet skal vi akseperete det, gitt at andre ikke skades. Men altså, hvor hellig er prinsippet vårt om frihet til å bestemme over eget liv og til faktisk og ta *gale* valg? Hvem har forresten alltid fasiten på hva som er galt/riktig?
Når noen er i ferd med å gå til grunne, da griper jeg inn;sa den ene innlederen. Det høres muligens ut som en selvfølge; men er det kanskje ikke om prinsippet skal rendyrkes. Jeg er enig med innlederen, men synes prinsippet er interessant å reflektere over.
Enn du?
3 kommentarer:
Filosofisk sett, hvis en rendyrker det så har vel alle rett til å gå til grunne.
Men, det er vel sånn at de færreste individer bevisst søker å gå til grunne og det er der problemet ligger? Man snakker om det ansvarlige individet men for å være et ansvarlig individ må en ha innsikt i konsekvenser av egne handlinger og styrke til å stå for sine handlinger og der kommer de flest av oss til kort? Så da har vi anrettet oss sånn at vi sørger for å holde de som tilsynelatende er på vei mot en eller annen avgrunn om ikke akkurat oppreist så i live (og vi bytter ut dårlige ledere og gir dem durabelige fallskjermer når de har rota det til, for å se på det ansvarlige individet i den andre enden av skalaen).
Forøvrig så syns jeg samfunnet i forhold til de som faktisk er nærmest å gå til grunne i liten grad griper inn, de bare opprettholder liv og knapt det.
"Gjennomsnittsmennesket" liv er i mye større grad gjennomregulert. Og jeg er ikke nødvendigvis uenig i det heller.
Mao, syns jeg det er et utrolig naivt utsagn, "Alle har rett til å gå til grunne."...
othilie:
Du innleder kommentarene din slik posten var ment; nemlig å filosofere over prinsippet. Så har du argumenter som er gode, og også gir grunnlag for debatt.
Sluttsatsen din er derfor skuffende, i beste fall avslører det misfortåelse (mulig at jeg misforstår deg). Utsagnet er i denne sammenheng ikke en påstand, men det er ment å provosere til debatt - og bidra til å tenke litt dypere over "selvfølgeligheter".
I kommentaren din argumenterer du med at individert må ha innsikt i konsekvenser. Det er jeg enig i, men jeg oppfatter at du mener mange ikke har det, tar jeg feil? Hva gir deg grunnlag for å hevde at (mange) folk ikke ser konsekvensene av egne handlinger? Eksempelvis: *Alle* vet at det er skadelig å røyke, men gjør det likevel. Det er mye lærdom folk flest har fått, men som mange likevel velger å ikke bry seg om.
..."sluttsatsen din er derfor skuffende"... Inspirerende å høre. Jeg tenkte først at det var ikke noen vits i å si noe mer da jeg leste det for jeg syns kanskje at det var et ganske arrogant og nedlatende utsagn. Og ikke vet jeg hva du sikter til heller, egentlig. Men jeg kan anta:
Alle har rett til å gå til grunne er et utsagn som i liten grad forholder seg til menneskelig adferd og den manglende logikken i det vi gjør og motsetningene i handling mot intellektuell forståelse av en handling, derfor er det et naivt utsagn. Min observasjon og ingen påstand som ikke kan diskuteres.
Hvorfor velger vi å gjøre ting selv om vi intellektuelt viser forståelse for at konsekvensene ikke er produktive, heller destruktive? Jeg tror det er i den menneskelige natur å analysere det rundt seg og ulike handlingsalternativer men også å ubevisst (men også bevisst) unnlate å se at de konsekvensene vi skisserer også innbefatter oss selv, selvfornektelse som selvoppholdeldelsesdrift i bunn og grunn. For hvis en faktisk vet at røyken vil ta livet av deg, at all bilkjøring, din egen inkludert vil ha alvorlige konsekvenser på sikt for folks helse der du bor og samtidig forholder seg til det så hadde vi enten sett at folk endret adferd eller faktisk gjorde det som passet dem best og at det ville være en slags kynisme som var mye tydeligere men også en mye tydeligere menneskeforakt, både for eget liv og andres som man jo da bevisst også velger å ikke ta hensyn til. Men sånn er det vel ikke? Jeg tror ikke det.
Så ja, vi klarer å intellektuelt analysere oss fram til mulige konsekvenser men vi har en motkraft som sier oss at det gjelder ikke meg.
Så, å ta utsagnet ditt bokstavelig mener jeg er både naivt og dehumaniserende. Jeg tillater meg å mene at for å si noe fornuftig om et sånt utsagn så må vi gå inn i den virkeligheten vi lever i og se like mye på hva vi gjør som hva vi sier og jeg mener også at vi er mer tjent med å tenke over hvorfor dette ikke er et credo som en kan leve etter og aldri kan være noe annet enn et ekstremt utganspunkt for å utforske gråsoner og en verden mye mer kompleks enn et sånt utsagn klarer formidle.
...og bøker har vært skrevet om dette og en kan sikkert fylle ut mye mer enn det jeg klarer her og bli mindre "feiltolket" men dette er neppe stedet...
Tenker jeg gir meg selv et klapp på skuldra for å ha prøvd, jeg. God natt!
Legg inn en kommentar