Fattigdom er mer en fravær av materiell velferd. Fattigdom innebærer mangelden valgmuligheter og mangel på anstendig levestandard. Fattigdom begrenser mennesker mulighet til å ha innflytelse over egen livssituasjon, og begrenser den enkeltes valgmulighet.Hva tenker du om dette, og ikke minst, hva tenker du om hva som kan/må/bør gjøres for å redusere fattigdommen?
onsdag 11. juni 2008
Bekjempelse av fattigdom
..er ikke lett. Statstikk fra SSB viser dessuten at antall fattige i Norge har økt de siste årene. Programkomiteen ønsker å ta tak i utfordringen, og har nettopp hatt et miniseminar om temaet. Fra en av innlederne som var invitert ble følgende sagt:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
17 kommentarer:
Fattigdom er et relativt begrep her i landet, og å bekjempe den tror jeg ikke vi kommer så langt med, for det vil alltid eksistere. (Men vi kan jo alltids flytte litt på definisjonens grenser, så endrer det seg i et lite vips. ;-) Det endrer selvsagt ikke realiteten for menneskene, men statistikken ser bra ut på papiret. )
Viktige momenter er å hele tiden på løpende bånd justere støtten til dem som er trygdemottakkere slik at de følger med i samfunnsutviklingen, og at vi har ekstra støtte der det trengs.
Barnefamilier som er fattige trenger spesielt støtte, og den støtten jeg mener er bra, er da å subsidiere barne-aktiviteter. Gjøre fotballtrening og svømming gratis. Subsidiere leirskoler slik at alle kan være med osv. Når jeg tenker meg om, så mener jeg faktisk at skolen er den viktigste plassen å starte. Sette inn masse ressurser i skole og SFO. Sørge for at ungene får en skikkelig kvalitets plass å være om dagene. Med skikkelig og individuell oppfølging i skoletiden, og med det samme på SFO. Tilby gode aktiviteter i SFO-tiden. La barna ha bakekurs, idretts-SFO, dansekurs, perlekurs, voksensamtaler osv. i SFO-tiden. Billigere SFO og et skikkelig godt tilbud. Eller, kanskje utvide vanlig skoletid til flere timer, og ha disse tingene inn i skoletiden istedet for SFO. Å investere i barna er godt forebyggende arbeid for å få sunne og ressurssterke barn ut i arbeidslivet som voksne. Det tror jeg er det aller viktigste vi kan gjøre. Forebyggende arbeid er kjipt politisk sett, for det tar lang tid og koster penger uten resultater i mange år og viser seg ikke så bra på papiret for partiet de første årene. Men, noen ting må man forebygge på, og noen ting må man kunne velge som ikke gir korttidsresultater. Man kan ikke bare drive med brannslukkingsarbeid.
Ellers, så er jeg opptatt av frivillige organisasjoner. De gjør uvurderlig arbeid. Støtte opp om dem for å ta litt av børen til velferdsstaten. La dem starte støttegrupper og samlingsgrupper og aktivitetsgrupper for barn, for eldre, for psykisk syke ol.
lise:
Mange gode poenger, både innledningsvis og forøvrig i kommentaren din! Ikke minst om at begrepet er *relativt*..
Synes du har gode poenger, også dette med Frivilligheten. En av organisasjonene vi møtte var Frelsesarmeen som også påpekt behovet for å ha gode rammebetingelser for å kunne drive sitt arbeid. Det betyr at det som *privat* aktør, må få lov til å gjøre arbeid også på oppdrag fra det offentlig..
Synes du har mange gode poenger med skolen. Jeg er likevel ikke sikker på at det er det (eneste) rette stedet å starte. Det er familier som sliter og hvor barn opplever fattigdom før de kommer på skolen. Og hva med fattige som ikke lenger er der. Fattigdom er veldig sammensatt. Derfor må man nok jobbe på flere fronter samtidig..
Forebygging er viktig; arbeid overfor barn og unge også - men det må ikke føre til at man overser dem som likevel faller utenfor senere.
Skadelige barndomserfaringer er den viktigste grunnleggende årsak til sykdom, uførhet, for tidlig død og totale helseutgifter i USA.
http://www.uib.no/isf/filpol/alanm.htm
Også her i landet overses slike erfaringer i svært stor grad i helsevesenet, både overfor pasienter mens de barn og når disse barna blir voksne. Det gjelder både allmennmedisin, psykiatri og somatikk.
I en norsk studie som ble publisert for to år siden, kommer det fram at én prosent av volden som barna i BUP har blitt utsatt for i familien, registreres av barne- og ungdomspsykiatrien.
Psykiatrien registrerte 12 prosent av de seksuelle overgrepene mot barna. http://www.informaworld.com/smpp/content~
content=a741397781~db=all~order=page
Man burde altså starte med den virkelige årsaken til at mange ender i fattigdom.
sigrun:
Nettopp. Takk for lenker.
Ja, jeg er helt enig i at man må satse på flere fronter samtidig. Og jeg er enig med Sigrun i at man må gjøre noe for å redusere skadeomfanget av uheldige barndomsopplevelser/traumer.
Spørsmålet er vel hvordan vi skal få til dette? Jeg synes egentlig at aparatet vi har for å gjøre noe med det er på plass jeg. Utfordringen blir å styrke det apparatet som vi allerede har.
Feks. gjøre helsestasjon oppmøtepliktig, ikke kunne nekte å få hjemmebesøk av helsesøster. Det er vel den plassen som det kan fanges opp i størst grad. Og fokusere på å kurse alle som jobber med barn i tegn og ting de må være obs på. Holdningskampanjer ifht. barnevernet, gjerne i media. Få folk flest til å ikke være redd barnevernet, og få dem til å innse at man "melder ikke noen til barnevernet", man anmelder ikke noen ved å kontakte barnevernet, man ringer en bekymringsmelding som sier at man tror noen kan trenge litt hjelp. Få folk til å skjønne at BV er til hjelp og en ressurs og ikke ute etter å ta barna fra en.
Og selvsagt mer penger og ressurser til dette. Etter som jeg har forstått så er BV ganske underbemannet i deler av landet vårt.
Lise: Det jeg er opptatt av her, er i tillegg til å identifisere flest mulig av dem som har vært utsatt for overgrep, at de skal få behandling som tar i betraktning det de har opplevd.
I dag lider helsevesenet, helsemyndighetene og profesjonsutdanningene i svært stor grad av fobi mot å fokusere på slike ting.
I et intervju i bladet Sinn & Samfunn sier psykologspesialist Per Isdal ved Alternativ til Vold om kunnskapen om vold blant psykologer:
- Utdanningsinstitusjonene er konservative. På 20 år er det blitt større bevissthet i samfunnet generelt, men i utdanningen er det nesten ingen endringer. Psykologistudentene lærer like lite om vold i dag, som da jeg var student. Lærerne er teoretisk flinke, men mangler kontakt med virkeligheten. Helsevesenet burde lære av andre etater, som politiet for eksempel.
http://www.mentalhelse.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=10236
I en kronikk i Aftenposten i fjor skrev to forskere ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress:
- Vi trenger å få inn temaer som vold, seksuelle overgrep, barnemishandling og enkelttraumer inn på undervisningsinstitusjonenens timeplan. Det er helt nødvendig at profesjonelle som skal møte disse barna og deres familier, kjenner til feltet og at de kan kartlegge hva barnet trenger og hvilke tiltak som bør settes i verk. Temaene må inn på pensumlistene, undervisningen bør være obligatorisk og omfatte mer enn korte kurs.
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/
article1892373.ece
I boka "Inscribed bodies", som er basert på professor i allmennmedisin Anna Luise Kirkengens doktoravhandling, er det mye om kroppslig sykdom etter overgrep i barndommen og hvordan disse pasientene feilbehandles i norsk helsevesen. http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=242282&rom=MP
Helt enig Sigrun. Det trengs mer kursing, utdanning og fokus. Men jeg mener vi har det grunnleggende på plass, vi trenger bare å styrke det vi allerede har, på den måten både jeg og du beskriver.
Jeg er nok ikke særlig enig med deg der, Lise. Dersom vi hadde et brukbart grunnlag allerede, som bare skulle bygges ut, ville ikke forholdene vært så til de grader ille som de er - et kvart århundre etter at overgrep mot barn ble "oppdaget".
Jeg anbefaler Kirkengens forskning.
Hva nytt er det du mener som må inn som tiltak i samfunnet i forhold til dette da Sigrun? Et nytt organ i tillegg til BUP,helsestasjon og BV?
(Ja, og leger,politi, osv. alle som jobber med familier og barn. Det var ikke noen endreknapp her. )
Det er INNHOLDET i hjelpen jeg snakker om, som teoribygging, diagnostikk og forskning.
Det er jo det jeg også snakker om.
begge:
Her var det mange gode kommentarer.
I denne debatten har Programkomiteen (og endel av dem som var invitert til seminaret vårt) vært opptatt av å huske på helhet. Barn og oppvekst er viktig. Samtidig må vi ikke glemme, eldre, rusavhengig, innsatte, tiggere m.fl.
Utfordringen nå er å formulerer politiske målsettinger for neste stortingsvalgprogram, som tiltake deretter settes inn i.
Det høres veldig bra ut. :)
Programsekretariatet: Det er ikke bare barn jeg skrev om, men også de som har vært barn og har hatt en skadelig barndom; som rusavhengige, innsatte, tiggere m.fl. Forskningen jeg viste til fra USA, og som hevder at skadelige barndomserfaringer er den viktigste grunnleggende årsak til sykdom, uførhet, for tidlig død og totale helseutgifter i USA, var forskning på godt voksne mennesker. Det er ikke helt tilfeldig hvem som ender opp som syk, rusavhengig osv. som voksen. I en av studiene i dette forskningsprosjektet (som hadde over 17000 voksne informanter) kommer det fram at en gutt som vokser opp med seks av følgende risikofaktorer: vold, psykisk mishandling, seksuelt misbruk, rus i familien, familiemedlem med psykisk lidelse, familiemedlem i fengsel, vold mot mor, begge biologiske foreldre fraværende, har 46 ganger så stor risiko for å bli sprøytenarkoman som en gutt oppvokst uten slike problemer.
sigrun:
Notert! :-)
Staten bør iallefall ikke gjøre noe som helst. Det gjør bare alt så mye verre.
L.
Legg inn en kommentar