Nei, jeg mener ikke at politikerne skal *inn på soverommet til folk*, derimot lurer jeg på om det er nødvendig med tiltak for å få flere til å føde tidligere.
Norge har de siste årene ligget på topp i Europa når det gjelder fødsler. Men fortsatt fødes det for få - til at vi får nok arbeidstakere i fremtiden til å finansiere velferdssamfunnet. Og kvinner får barn stadig senere.
Dermed dukker spørsmålet opp med jevne mellomrom. Kvinner/familier må stimuleres til å få barn tidligere; gjerne under studietiden. Vi snakker da om økonomiske virkemidler blant annet.
Hva tenker du om dette; hva bør vi si i stortingsvalgprogrammet?
torsdag 4. september 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
12 kommentarer:
Dette er en kjempe viktig sak!
Det er ikke veldig mange år til at mengden pensjonister per arbeidstaker blir altfor stor til å kunne finansieres med nåværende skattetrykk. Dette er et område som krever handling nå, og som dessverre har fått altfor lite oppmerksomhet.
Jeg tror dog at den tilnærmingen til problemet om at dette lar seg løse bare ved å heve barnetrygdsatsene er en avsporing.
Fødselstallene i hele den vestlige verden har falt som en helt naturlig konsekvens av at stadig flere kvinner ønsker å delta i arbeidslivet, og velger derfor bort muligheten til å få barn i en tidligere alder til fordel for en karriere (hvilket de selvfølgelig også er i sin fulle rett til)
Fordi at begge parter i et forhold i dag er i fullt og mer produktivt arbeid har den jevne husholdning samlet sett når du legger sammen mengden sosiale ytelser og inntekt vesentlig bedre råd enn hva som noen gang har vært tilfelle. Det blir derfor fra mitt synspunkt litt meningsløst å påstå at nordmenn ikke lenger skulle ha råd til å føde barn, da dette er helt feil sett i et historisk perspektiv.
Det riktige er at nordmenn ikke lenger velger å få føde så mange barn, så kan vi jo spørre oss hva grunnen til dette nå kan være.
Jeg tror det er de færreste i Norge som mener at vi skal tilbake til et samfunn der kvinnene er hjemme og føder barn og mennene jobber på margarinfabrikken, men jeg tror det viktig at for de som ønsker å innrette familien slik at den ene forelderen er hjemme med barn mens den andre parten er i arbeid må få muligheten til det.
Det er strengt tatt den familiemodellen som produserer flest barn enten man vil innse det eller ikke.
Denne formen for familieliv problematiseres dessverre av en altfor stor stats invadering av familielivet gjennom en altfor høy beskatning. Fordi at den jevne nordmann i dag må gi fra seg bortimot 60 prosent av inntekten sin til staten etter at alle skatter og avgifter er betalt, er det helt nødvendig for nesten alle ordinære familiehusholdninger å ha to inntekter for å kunne betale husleie, strøm, mat og alle andre helt nødvendige goder. Dette gjør det svært vanskelig for den enkelte familie å kunne planlegge sin egen hverdag slik de synes det er mest hensiktsmessig, og skaper et samfunn der familien er avhengig av å få motytelser fra staten for å kunne få hjulene i økonomien til å gå rundt. Heldigvis så har vi i dag kontantstøtten som virker til en viss grad motvirker denne effekten ved å gi penger til familier som velger å være hjemme med barna kontra store barnehagesubsidier. Problemet er bare at den ytelsen er altfor liten sett både i sammenheng med tyngden av skattebyrden og størrelsen på subsidiene som hvert å sendes til barnehagene. På grunn av dette fungerer kontantstøtten kun som en ekstra utbetaling av ubetydelig grad til rike familier som allerede har den økonomiske friheten til å kunne velge bort de offentlige ytelsene. For den jevne middelklasseborger er kontantstøtten et helt ubetydelig beløp kontra å kunne ta en fulltidsjobb med barn i barnehage. Grunnet dette er store deler av alle norske familier tvunget mot sin egen vilje til å ha to inntekter hvilket som også fører til lavere fødselstall enn hva vi ellers ville hatt.
Jeg hører ofte som argument for dagens barnehage og familiemodell at det at barna er i barnehage er så samfunnsøkonomisk fantastisk.
Jeg vil demonstrere at jeg ikke synes at den argumentasjonen holder vann, ved følgende eksempel:
Se for deg at du 5 personer som alle har et barn hver. Disse familiene kan nå velge å innordne seg på to forskjellige måter.
1: Alle trapper ned til 80 % stilling og bruker en dag i uken til å passe på sitt eget barn og alle de andre barna, mens de resterende er på arbeidet.
2: 4 av foreldrene ansetter den siste forelderen til å passe alle barna hver dag i en barnehage.
Ut i fra resonnementet til de som mener at barnehager er så samfunnsøkonomisk lønnsomt så skal alternativ 2 være mer lønnsomt enn alternativ 1, men dette stemmer ikke.
I begge alternativene er utføres den samme mengden arbeid, en fulltidsstilling med barnepass (alt 1: 5*20 %, alt 2: 1 * 100 %) og den samme mengden industri og kontorarbeid (alt 1: 5 *80 %, alt2: 4 * 100 %)
Så en eventuell produktivitets vekst (økt samfunnsøkonomisk lønnsomhet) må her komme fra at denne arbeidsdelingen på noen måte er mer produktiv, noe som da igjen er nødt til å bygge på at staten (altså barnehagen) er flinkere til å passe på barn enn foreldrene selv, hvilket vi kan overlate til Akp-ml å mene.
Grunnen til at veldig mange derfor tror og mener at de kan påvise at barnehager er så samfunnsøkonomisk lønnsomt er fordi at dersom folk velger å passe barna sine selv så registres det ikke som lønnet arbeid og derved tas det ikke med i BNP, mens du når du betaler noen for å gjøre det får du det registrert av staten og må også betale skatt av det arbeidet som har blitt utført.
Den samfunnsøkonomiske lønnsomheten oppstår derfor primært som en triksing med statistikk, ved at arbeid flyttes fra frivillig til lønnet sektor. Denne forflyttingen av arbeidskraft medfører også at skattetrykket stiger fordi mengden av arbeid som det skal betales skatt av øker, dette går igjen på bekostning av den enkelte familie, mens staten er vinneren. Når vi i tillegg tar med i betraktning at nordmenn går av med pensjon i en alder av 66 år, betyr det at det finnes et rimelig stort urealisert potensial for barnepass håndtert av familiene selv ved bruk av besteforeldre. Det er med andre ord ikke særlig hensiktsmessig å binde opp store deler av landets yngre arbeidskraft i barnehagearbeid da denne kan brukes fornuftig andre steder. Når det er sagt så er det selvsagt ingen som skal nekte deg å leie inn profesjonell barnepass dersom du vil det.
Jeg tror at vi er nødt til å gjenreise familien som samfunnets viktigste bærebjelke. Det oppnås kun ved at staten får en mindre rolle i samfunnet. Her er det selvsagt mange grep som kan gjøres, men det første og viktigste grepet er å gi vanlige norske lønnsmottakere en skikkelig skattelettelse som det er mulig for familiene å merke. Da nytter det ikke å bare trikse med koden og si at man skal redusere litt i arveavgiften, øke innslagspunktet for toppskatten med noen lusne tusen og å fase ut formueskatten.
Det er virkelige store lettelser som må til.
I følge SSB er det rom for betydelige skattelettelser i norsk økonomi frem til 2020 og at det vil være uansvarlig av politikerne å ikke levere nettopp dette med tanke på kommende generasjoner. SSB sier at det er rom for å fjerne hele arbeidsgiveravgiften i dette intervallet uten at det trenger å gå på bekostning av de offentlige velferdstjenestene. Arbeidsgiveravgiften utgjør (i det minste siden sist jeg sjekket) mer enn formueskatten, arveavgiften og inntektskatten til sammen! Den riktige tingen å gjøre burde derfor være å fjerne formueskatten, arveavgiften og inntektskatten over ett ti års perspektiv og så gjøre om arbeidsgiveravgiften til en inntektsskatt som dukker opp på lønnslippen til arbeidstakerne, hvilket som betyr at vi sitter igjen med en flat beskatning uten fradrag på 14 %. I tillegg bør vi også fjerne alle de direkte ytelsene som vanlige lønnsmottakere i dag får som kontantstøtte, barnehagesubsidier og barnetrygd (den har utspilt sin rolle) og også gi disse beløpene i skattelettelser. Så kan familiene selv få planlegge sine egne liv slik de selv synes det er best.
Med mindre vi gjør dette lesser vi en enorm kostnad og skattebyrde over på kommende generasjoner. Det ville vært uansvarlig.
Alltid like fascinerende hvordan alt i samfunnet kan løses av lavere skatt Aksel..
Jo, ikke sant.
Det slår aldri feil.
aksel:
"Jeg tror dog at den tilnærmingen til problemet om at dette lar seg løse bare ved å heve barnetrygdsatsene er en avsporing."
Det var heller ikke det jeg hadde i tankene. Derimot engangsstønad rette mot unge mødre (familei) som ikke har opparbeidet seg rett til fødselspenger.
Hva tenker du om det?
Jeg tror ikke det er så dumt, men jeg må si at det å velge å få et barn for de fleste er et så stort og viktig valg at den avgjørelsen ikke lar seg påvirke av en slik utbetaling i nevneverdig grad.
Det være sagt så kjenner jeg selv en del unge mødre (for å bruke Inga Marthe Torkildsen språk), som ikke nødvendigvis bader i penger, og som det nok kunne være fornuftig å gi noen statlige tilskudd, men det er noe jeg sier fordi jeg synes det er en god fordelingspolitikk ikke fordi jeg tror det vil påvirke fødselsraten.
Slik jeg også forstår det er det slik at denne utbetalingen av fødselspremie er vektet mot inntekten til moren. Det synes jeg er helt meningsløst. Denne stønaden burde være ett flatt beløp, slik at alle kvinner mottar det samme uavhengig av inntekt. Det vil bedre den økonomiske situasjonen til unge mødre, og for meg fremstå som mer rettferdig.
At kvinner som får barn tidlig også skal motta en form for støtte av samfunnet, og ikke havne i den nye versjonen av ”uløkka”: den økonomiske, det er selvsagt viktig. Ære være (bl.a.) Willoch for å rette søkelyset mot denne gruppen og å skape diskusjon rundt hvor greit eller ugreit det kan være å få barn. Men når dere skriver ”stimuleres til å få barn tidligere; gjerne under studietiden”, kjenner jeg at jeg blir ganske skeptisk.
Hvorfor velger så få å stifte familie tidlig (særlig under studietiden)? Jeg tror ikke økonomien er avgjørende for de fleste, mitt inntrykk er heller at de som faktisk ønsker seg barn, ikke lar seg stoppe av at de da må gi slipp må den levestandarden de ellers ville hatt. Viktigere grunner, tror jeg, er at man ikke føler seg voksen nok, at mange ikke har klokkertro på at de fortsatt er sammen med kjæresten ti år senere (kynisk og/eller realistisk?!?), at man har lyst til å ha en annen frihet enn den foreldrerollen gir, at man frykter å ikke være attraktiv i arbeidslivet, osv., osv.
Høyre forfekter (vel?) frihet for enkeltmennesket, da skal man vokte seg vel for å fortelle folk når det passer seg å stifte familie. Å slå fast at vi trenger barnefødsler er helt greit. Å påpeke at det er lettere for kvinner å få barn nr de er 20 enn 40 er også greit. Å sørge for at tyveåringen som blir gravid skal føle seg trygg på at det går fint å bære det frem, uten å føle seg presset til abort av økonomiske årsaker er en opplagt viktig oppgave for dere som politikere. Men derfra til å ta den litt belærende tonen som enkelte leger har hatt i media siste året, hvor de nærmest later som om kvinner ikke skjønner hva slags valg de gjør – jeg ser helst at Høyre ikke hopper på den karusellen.
Blogger Frøken Makeløs hadde for noen dager siden et humoristisk innlegg rundt dette, som med fordel kan leses (http://frokenmakelos.blogspot.com/2008/09/kvinnelige-prer.html), og jeg tror både bloggposten og kommentarene under oppsummerer den irritasjonen mange velgere vil føle om Høyre planlegger å ”moralisere” rundt spørsmålet om når kvinner bør ønske seg barn.
Aksel:
"Slik jeg også forstår det er det slik at denne utbetalingen av fødselspremie er vektet mot inntekten til moren."
Nei - dvs - det som nå diskuteres er nettopp en flat støtte. Fordi mange unge ikke er i inntektsgivende arbeid. (som kjent studerer stadig flere til langt oppi 20-årene og tilogmed senere).
g:
Reaksjonen din er interessant og noe av det jeg har ventet litt på. Jeg er enig i at moralske pekefingre bør forbeholdes andre steder enn Høyres politikk :-).
Fra alvor og spøk til alvor: Problemstillingen er (?) flere yngre - dvs under 30 år, bør føde. Som skrevet rett over - mange studere til de nærmer seg 30 eller over.
Jeg har egentlig to spørsmål i bakhodet for denne posten:
1) Bør det være en politisk målsetting å stimulere/legg til rette for at kvinner føder tidligere?
2) I såfall, hvordan bør den ordningen innrettes (ref debatten med Aksel F over - om flat støtte)?
Mens jeg skrev har dere presisert forslaget til "engangsstønad rette mot unge mødre (familei) som ikke har opparbeidet seg rett til fødselspenger", og jeg synes selvfølgelig ikke dét bærer preg av den innblandingen i privatliv jeg nevnte.
Men jeg tror heller ikke at det vil fungere som løsning for å få kvinner til å føde tidligere eller få opp fødselstallene, jeg tror som sagt at det har andre årsaker. Så hjelpen vil være viktig for dem det gjelder, men nok ikke gi det resultatet dere er ute etter.
g:
OK
Men har du noen tanker om "hvilke tiltak" som kunne tenkes å virke i denne sammenheng?
"
Nei - dvs - det som nå diskuteres er nettopp en flat støtte. Fordi mange unge ikke er i inntektsgivende arbeid. (som kjent studerer stadig flere til langt oppi 20-årene og tilogmed senere)."
I følge NAV vektes utbetalingen mot inntekt:
http://www.nav.no/page?id=328
Det kan vi slutte med og så kan vi heller utbetale ett flatt beløp.
Det er mer rettferdig, men jeg er enig med G om at dette ikke har noen nevneverdig effekt på fødselsraten, og at det å stimulerere til fødseler blant unge ikke er en statlig oppgave.
Dersom vi ønsker oss et mer bærekraftig samfunn så må vi forhindre at staten blander seg inn i alt folk gjør hele tiden.
Den akkurat samme problematikken gjelder for de eldre i samfunnet.
Mens liberalistene og sosialistene får krangle om hva som er mest effektivt av det offentlige og private pleiehjemmet, burde vi konservative spørre oss spørsmålet om hvorfor i all verden bestemor må være på gamlehjem.
Fordi barna deres (nå voksne selvsagt) må betale altfor mye skatt har de ikke råd til å trappe ned i arbeidslivet for å ta hånd om sine egne foreldre. I stedet går skattepengene til staten som ansetter en hjelpepleier til å gjøre den samme jobben. Dette er helt meningsløst. Dersom folk kunne få beholde mer av sin egen inntekt ville man valgt å gjøre dette selv, til glede for alle involverte parter i familien.
I stedet har det såkalte "fellesskapet" gått inn å monopolisert de viktigste verdiene i samfunnet som omtanke og nestekjærlighet for sine nærmeste, og institusjonaliser samfunnets trengende.
Her blir felles forståelse av ord viktig ... Jeg vil nemlig svare ja på spørsmål 1) dersom "legge til rette" betyr nettopp det jeg beskrev tidligere - at det skal gå an få barn før man har opptjent rettigheter. Og en flat engangsstønad virker på meg fornuftig, uten at jeg skal skryte på meg å ha filosofert veldig mye over beste måten å gjøre det på ...
Men at det skal være en politisk målsetting at kvinner føder tidligere? For det første føler jeg ubehag ved at dette i det hele tatt skal være en politisk målsetning. (Selv om jeg ser fødselstallproblemet.) For det andre tror jeg ikke det er mulig å få til, hvert fall ikke med den type stønader vi her snakker om.
Hvordan vi innretter oss i privatlivet, med eller uten familier, er opplagt resultat av mange flere årsaker enn Stortinget har mulighet til å regulere ... Litt flåsete, jeg vet, men det er noe absurd med politiske løsninger som bare ikke passer landskapet.
F.eks. ser jeg absolutt logikken i at assistert befruktning ikke er hjelp mot sykdom på lik linje med annen medisinsk hjelp man har krav på i vårt samfunn. Men det paradoksale blir at om man kutter støtte her samtidig som man uttaler at man vil stimulere til fødsler mens kvinner er yngre, da går man i motsatt retning av det livet mange lever (og poenget mitt: det livet mange VELGER/ØNSKER å leve). I dag føler mange seg rede til å stifte familie fem til ti år senere enn for noen år siden. Uansett hvor ønskelig det måtte være, tror jeg ikke det er mulig for politikere å dirigere atferden her.
Jeg tror dessuten det ligger mange fornuftige tanker og vurderinger bak valget når kvinner velger å ikke få barn tidlig. Da vil det nødvendigvis virke som en "etisk overprøving" dersom politiske tiltak for å øke fødselstallene først og fremst retter seg mot at man skal gjøre det motsatte.
Men hva den flate støtten angår, vil den forøvrig også hjelpe en annen gruppe kvinner, nemlig de som kunne tenke seg flere barn, men som "mister tid" fordi de må opptjene seg fødselspengerett på nytt mellom barna. (Korriger meg hvis jeg tar feil her - men stønaden vil vel også komme dem til unnsetning?) Jeg tror ikke det heller kommer til å skape fødselsboom, akkurat, men det vil gjøre det lettere å velge å få flere barn enn det er i dag.
(P.S. Nå skal ikke argumentasjonen ovenfor tas til inntekt for at jeg mener dagens støtte til ass.befrukting skal beholdes, tvert i mot illusterer både dét fenomenet og adopsjon at de som faktisk ønsker seg familie gjerne er rede til å gjøre økonomiske offer for å få den.)
g:
"Her blir felles forståelse av ord viktig ... Jeg vil nemlig svare ja på spørsmål 1) dersom "legge til rette" betyr nettopp det jeg beskrev tidligere - at det skal gå an få barn før man har opptjent rettigheter. Og en flat engangsstønad virker på meg fornuftig, uten at jeg skal skryte på meg å ha filosofert veldig mye over beste måten å gjøre det på ..."
Tror jeg kort og godt skal si meg enig i det. Deler også langt på vei refleksjonen din forøvrig.
Legg inn en kommentar