tirsdag 2. oktober 2007

Et lite skritt fremover

Reuters kan melde at Sør-Koreas president Roh Moo-Hyun, i natt gikk til fots over grensen til Nord-Korea. Han var på vei til et toppmøte med Nord-Koreas leder Kim Jong Il. Dette var det andre møtet mellom landenes statsledere siden Korea-krigen fra 1950-53, som formelt aldri er avsluttet.

Man kan jo tro og håpe at dette er et synlig tegn på bedring i forholdet mellom de to landene. Og at det vil bidra til mer demokrati i Nord-Korea. Og redusert trussel om bruk av atomvåpen. Et lite skritt mot litt mer stabile forhold på kloden. Mens vi venter på Burma. Og andre konfliktområder.

Tanker og refleksjoner?

4 kommentarer:

Verdikonservativ sa...

Det er ofte diskutert om man bør boikotte "værstingland" som Nord-Korea, Iran, Cuba, Burma og andre.

Cuba ble isolert av Kennedy allerede i 1962 uten at det har ført til noen bedring av forholdene i landet, snarere tvert i mot.

Jeg tror defor i stedet på at økt handel og turisme er veien å gå for å motvirke antidemokratiske krefter i disse landene. Historien har vist at økt handel mellom land forebygger konflikter og motiverer makthavere i demokratisk retning.

Når det gjelder Nord-Korea spesielt tror jeg at økt kunnskap i befolkningen om forskjellen i levestandard i forhold til omkringliggende land vil føre til at nåværende regime ikke kan overleve på sikt.

Programsekretariatet sa...

verdikonservativ:
Poengene dine er interessante. Jeg er enig i at det har lite for seg å innføre boikott, i allefall dersom den ikke gjennomføres 100%. Hvilket ofte ikke skjer.

Dermed er kanskje den beste metoden å bidra til *opplysning* gjennom større omgang med landene. Samtidig er det vel en grense for hva vi kan tolerere; og noen ganger må det vises på en tydelig måte.

Torbjørn Sølsnæs sa...

Boikott av såkalte verstingland kan for så vidt være et viktig virkemiddel for å oppnå en eller annen endring i spesielle saker, men som virkemiddel over tid mener jeg det er er helt feilslått. Altså: Dersom man skal påvirke en bestemt situasjon - uten at jeg klarer å konkretisere hva slags situasjon det kan være snakk om - så kan det funke, men langvarige boikotter, som f.eks. av Cuba, har vist seg å ikke føre til det som er hensikten, nemlig en omveltning i demokratisk retning. Noen vil kanskje trekke frem Sør-Afrika som et eksempel på en boikott over tid som funket, all den tid det her skjedde en overgang til demokrati og deltagelse for hele befolkningen. Jeg vet ikke...? Kom avviklingen av apartheid som følge av utenlandsk boikott eller skjedde det som følge av et indre press, en trykk-koker som var i ferd med å gå fullstendig i luften? Eller kanskje en kombinasjon?

Mer interessant er det egentlig å se på hva slags rolle et land, eller det internasjonale samfunn, skal ha til et annet land i spesielle spørsmål, som f.eks. styresett, menneskerettigheter etc.. Det er vanskelig å finne historiske eksempeler på vellykkede transformasjoner til demokrati der dette er påtvunget utenfra - hvis da ikke som følge av et totalt og ødeleggende krigsnederlag, slik som i Tyskland/Japan i 1945. Heller ikke her var demokratiseringen over på et øyeblikk - samtidig som begge land hadde sivile institusjoner fra tidligere tider, noe som forsterket muligheten for en vellykket overgang. Har Nord Korea det? Eller Cuba? Eller for den saks skyld, Irak?

Jeg har alltid vært skeptisk til "krig for fred"- eller "krig for demokrati"-logikken. Alle med kjennskap til demokratiutvikling vet at en prosess mot et fullendt demokrati ikke er en korttidsøvelse. Snarere tvert i mot - I Storbritannia har demokratiseringen foregått siden 1300-tallet, og styresettet er under konstant utvikling, senest i form av regionale forsamlinger samt en stadig pågående diskusjon om Overhusets rolle. Forskjellen mellom den denne utviklingen og demokratiseringen i f.eks. Irak er at den foregår uten bruk av voldsmidler. Men slik har det ikke alltid vært: Jevnlige borgerkriger fra den spede starten og utover i moderne tid ble avløst av en indre konsolidering i England/Skottland på 1800-tallet. Krigstilstandene fortsatte i Irland like inntil våre dager. Hva kan vi sånn sett vente oss i Irak, få år etter at tyrannen har falt, hvor sivile institusjoner skal bygges opp fra grunnen, folket skal lære seg demokrati og i tillegg finne ut av hvordan ulike grupper skal forholde seg på en fredlig måte til hverandre? Jeg tror den prosessen vil være lang, tung og til dels blodig - uansett bakteppe og god vilje fra det internasjonale samfunnet. Spørsmålet er om det er prisen "vi" - som løper misjonsærend på vegne av demokratiet - mener dette er en pris verdt å betale? Og om vi i så fall er villig til å betale denne prisen også i Nord Korea, Iran, Cuba og andre verstingstater?

Denne ble i grunn en avsporing - og en forholdsvis lang en, ser jeg... ;) Poenget er at internasjonal politikk i stor grad handler om posisjoner, muligheter og hevd over nasjonale interesser. Og da må vi nesten spørre oss hva slags nasjonal interesse vi ivaretar ved å boikotte verstingland? Resultatet av det er jo mindre handel og dermed mindre inntekt for Norge og norske produsenter. Dette er ikke å hevde nasjonale interesser. Et annet poeng er jo at en boikott lite trolig vil føre til noen regimeendring, og i alle fall ikke en regimeendring som vi vil kunne trekke fordelene før om veldig lang tid. Et tredje poeng er jo den effekt en boikott vil ha på befolkningen i det landet som boikottes. I Nord Koreas tilfelle vet vi at befolkningen alt lider på grunn av matmangel og andre ressursknappheter. Skal vi som nasjona og land først vise idealisme i den internasjonale politikken så må det da være disse som vi viser denne tilliten? Noen vil kanskje hevde at befolkningen har behov for menneskerettigheter og demokrati også, men jeg tror nok ikke det er en del av primærbehovet til folk flest. Et sultent folk kan kanskje reise seg mot makten, men et utsultet folk vil ha problemer med å holde fanen veldig lenge. Vil sånn sett en boikott lønne seg, og være fornuftig - ut fra både realpolitiske og idealistiske ståsted?

Jeg er fullt og helt enig i det verdikonservativ skriver om handel og turisme. Dette vil vi tjene på og i siste instans vil dette også føre til endring i det landet vi handler med. Hvorfor? Ganske enkelt fordi handel avløses av en forunuftig og rimelig arbeidsfordeling. Begge land - alle land - vil være opptatt av at slike forbindelser ikke brytes, og det vil på sikt føre til tilpasninger - mer åpenhet og større utveksling av andre ting enn den rene handelsvaren.

Programsekretariatet sa...

unge sølsnæs:
puh...jeg HAR lest hele kommentaren din, og sidesporet..:-)

Tror jeg nøyer meg med følgende: tiltredes.