I helgen og i dag har det vært nyhetsoppslag noen steder om at Norge kan stå i fare for å miste Unesco-status noen steder. Rett og slett fordi landet gror igjen. Det blir visstnok stadig mindre kulturlandskap. Huff.
Er ikke dette litt pussig? Det ene øyeblikket hører vi hvor store miljøutfordringer vi har, det er behov for flere vernede nasjonalparker osv, i neste øyeblikk er det for mye natur rundt oss.
Ikke misforstå meg. Jeg mener absolutt at vi skal ta klimautfordringer på alvor. Men nettopp derfor blir jeg litt usikker på om dette virkelig er et problem. At naturen vokser og gror altså.
Hva mener du?
mandag 30. juli 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Problemstillingen er, når gammel beitemark gror igjen med skog, vil
markblomster og annet som ikke kan vokse i krattskogen dø ut. I utmaka vill bla. lyng og bær få problemer. Røsslyng vokser i et belte fra lofoten og nedover langs kysten i hele vesteuropa, det har Norge forpliktet seg til å bevare noe det. Ut over det blir det kanskje en smaksak, hvis du skulle kjøpe deg en hyttetomt, ville du valgt en som hadde utsikt elle en som sto i en krattskog som ikke egner seg til å gå turer i engang.
Snart renger de med å kunne utnytte krattskogen til biobrensel
kan det være en mulighet. Å sage ned all skog er sevlsakt galskap, store trær er gunstig for co2 regskapet siden de forbruker mye mer co2 enn små trær, så kanskje en tynning av krattskogen slik at vi fikk større trær kan være en løsning.
e.olsen:
Når det gjelder å binde opp CO2 lærte jeg forleden at det ikke er skogen alene, men jorda som er viktig.
Jeg forstår veldig godt at når naturen får gå sin gang, så påvirker det hvordan planter og trær og dyr lever og utvikler seg. Fortsatt har jeg problemer med å forstå hvorfor det er så farlig at naturen utvikler seg - ja *naturlig*.
La oss først slå fast at Unesco ikke er noen naturvernorganisasjon.
Det er sant at «kulturlandskapet» får det trangere når naturlandskapet spiser seg inn der. Men husk at også svovel-ørkenen ved Nikkelverket i Nikel vest av Murmansk er et «kulturlandskap». I likhet med smelteverkstomta i Mo i Rana, de redselsfulle fabrikkområdene Borregaard/Hafslund ved Sarpefossen, samt mange andre grusomme industristeder i vårt langstrakte land, mellom anna Odda, også Tsjernobyl, da, i Utlandet.
Svaret på «dilemmaet» ditt er altså at folk er opptatt av ulike ting. Unesco liker spor etter mennesker. Dyr og planter foretrekker fri natur.
Simple as that! :-)
fehodeode:
befriende klar tale:-)
Legg inn en kommentar