Høyre ønsker å selge seg ned i og ut av noen statsselskaper, og beholde noen. Problemstillingen avstedkommer sterk debatt.
Ser man på bakgrunnen for det statlige eierskapet, finner man at det i mange tilfeller skyldes historiske tilfeldigheter (som for Norsk Hydro), ofte har en meget uklar begrunnelse (som for Folketrygdfondet), og bare i et fåtall tilfeller er et resultat av en helt bevisst og gjennomtenkt strategi (som for Statoil).
Enkelte ser det statlige eierskapet som et instrument for "aktiv” næringspolitikk . Det reiser spørsmålet om hva myndighetene kan oppnå som eier som ikke kan oppnås på andre måter, gjennom lover, forskrifter og annen form for regulering. Det reiser også spørsmålet om statlig eierskap i praksis er et godt næringspolitisk instrument.
Hva skal staten eie?
Hvorfor skal staten eie?
Hvor mye skal staten eie?
torsdag 19. april 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Så langt jeg har fulgt historien har statlig eierskap ikke fungert på annen måte enn annet eierskap: de samme økonomiske lovene følges. Hydro er bare et eksempel. Vi ser også at offentlig eoerskap i f.eks energiselskaper ikke har ført til noen annen profil enn der det ikke er offentlig eierskap. Det offentlige blir en aksjonær som alle andre.
genese: Nå vil nok noen hevde at der staten er eier, har det, i perioder i allefall, vært et litt annet engasjement enn om staten ikke hadde vært der.
Statens engasjement kan kanskje vel så gjerne avgrenses til å styre rammebetingelser: skatt, lover, etc. Er det ikke behov for statlig eierskap noen steder?
Fengselsvesen, brannvesen, politi, forsvar er vel områder de fleste foretrekker er statlig.
Hydro, Statoil og andre næringsvirksomheter er kanskje mindre selvfølgelig.
Går kanskje skillet mellom "næringsaktivitet" og offentlig tjenesteyting?
Skoler og barnehager...?
Legg inn en kommentar