Mulig jeg vil bli refset for å antyde at kampen for 6-timersdagen er en kvinnesak. Forslaget er jo ment å gjelde aller arbeidstakere. Men det er en parole som kjøres frem også på 8.mars, og som for mange begrunnes i at det skal gjøre det lettere å kombinere jobb og familiesituasjon.
Det siste poenget leder til en tankerekke om at kampen for 6-timersdag er tuftet på gammelt tankegods om arbeidslivet. Det er riktig at vi fortsatt har industriarbeidsplasser i landet, men stadig mer verdiskapning og sysselsetting skjer i tjenestesektoren, og der gjør teknologisk utvikling det mulig å jobbe på andre måter og til andre tider enn tidligere.
Er det ikke egentlig litt meningsløst å tviholde på drømmen om 9-5 arbeidsdaq? Hvorfor skal ikke mor eller far kunne jobbe når de ønsker, så lenge det lar seg gjøre og jobben blir gjort? Burde man ikke heller kjempe for retten til større fleksibilitet i arbeidsdagen? Det vil i langt sterkere grad gjøre det lettere å kombinere familie og jobb, og bidra til økt livskvalitet for arbeidstakerne. Hvorfor skal B-mennesker presses til å komme på jobb senest kl 1000 - i halvsøvne og ute av stand til å være produktiv? Hvorfor er det ikke greit at noen begynner arbeidsdagen kl 1300 og holder på utover kvelden, dersom det passer dem bedre?
Why?
torsdag 8. mars 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Fordi da er det ikke likt vel! Alle vet jo at det er best for alle dersom alle har det likt. Det hvertfall plenty av dem som mener det.
Kvinnedagen har for lengst utspilt sin rolle. Den viser i dag kun kvinnebevegelsens paniske trengsel til å markere seg. Det blir for dumt. Særlig når man tar opp saker som ikke gjelder kvinners rettigheter, men antagelig er LO som står bak.
Fleksibel arbeidstid? Ja, takk!
Maks 6 timer arbeid per dag når Norge MANGLER arbeidskraft? Nei, takk!
Legg inn en kommentar