I Norge har vi ikke dødsstraff, og det tror jeg vel alle oppfatter som en selvfølge og er glade for. Retten til å leve er ukrenkelig. Det er det bærende prinsippet.
Fra tid til annen trekkes denne diskusjonen videre. I krig settes demokratiske regler ut av spill, og mennesker dør. I den forbindelse snakker enkelte om at da (dvs i krigssiutasjoner) vil det være akseptabelt å ha dødsstraff. Er det riktig? Er det greit å avvike det grunnleggende prinsippet om retten til å leve? Har samfunnet noe større rett til å ta et menneskesliv, om det er for å straffe en som har drept og kanskje kommer til å drepe igjen i krig?
Temaet er heldigvis ikke brennaktuelt i Norge, men prinsippet fortjener likevel litt ettertanke.
Hva synes du?
onsdag 9. mai 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
13 kommentarer:
Hvis vi vil avvike fra de ti bud,(tanken om at hvert liv er like mye verdt og skal være ukrenkelig,som Europa har blitt bygd på) og tro at vi har rett til å drepe andre mennesker for å straffe dem, så kan vi jo selvsagt få lov til å tro det.
Å ta liv må bare være riktig i en forsvarssituasjon. Ellers mener jeg at det ikke på noen måte kan begrunnes moralsk sett. Jeg synes det er avskyelig.
Strengere fengselsstraffer derimot..det trenger vi. Norge har fortsatt Kardemomme-lover, selv om vi mistet status som Kardemommeby for lenge siden. Folk som dreper og voldtar (voldtekt er etter mitt syn MINST like gale), burde få mye høyere straffer enn de gjør idag.
martin: Klar og tydelig tale mht dødsstraff. Så trekker du opp en annen og interessant debatt - generelle strafferammer. Hvor streng mener du straffer bør være?
Høyres landsmøte vedtok forøvrig en resolusjon om "trygge lokalsamfunn" (http://www.hoyre.no/artikler/2007/5/tryggelokalsamfunn)
Hvor et avpunktene lyder: "Sende et tydelig signal til kriminelle gjengangere ved å innføre minimumsstraff når man blir dømt for tredje gang eller mer."
En ting er strengere straffer, en annen ting er strenger reaksjoner overfor gjengangskriminelle.
Hva tror du om dette?
Det er jeg helt enig i.
Gjengangskriminelle kan ikke bare skylde på miljøet når de gjør noe galt, slik jeg har inntrykk av at politikere på venstresiden ofte tror. Tanken om det myndige mennesket er viktig å stå fast på.
Jeg likte forøvrig veldig mange av punktene i den resolusjonen. Når det gjelder justispolitikk, tror at jeg ligger nærmt Høyre.
martin: tror rett og slett jeg sier takk for tilbakemeldingen på resolusjonen.
Vil bare bemerke at jeg som jurist kjenner lukten av Frp-populisme når jeg leser denne resolusjonen om minstestraff.
Økt bruk av minststraff er strafferettslig komplisert og krever grundig behandling. Interesserte kan lese nærmere om dette temaet i straffelovskommisjonens instilling.
Et vesentlig innvendig er at dette vil redusere domstolenes mulighet til å foreta en individuell vurdering av straffverdigheten og andre forhold i den enkelte straffesak.
verdikonservativ: resolusjonen er ikke om minstestraff, men om trygge lokalsamfunn. Derfor er det en rekke andre punkter i resolusjonen om ulike tilak. Punktet om minimumsstraff er altså et av flere forslag til tiltak, som det nok vil være delte meninger om.
Hva synes du forresten om de andre punktene i resolusjonen?
De andre punktene er meget bra - kanskje med unntak av ideen om så kalte kommunale vektere. Også denne saken krever nærmere vurdering og avgrensning bla mot politiets rolle.
Det må ikke bli sånn at bykommuner kompenserer en dårlig politidekning med kommunale vektere. Jeg minner om at politiet var kommunalt frem til 1932 da ansvaret ble overført til staten.
verdikonservativ: godt å høre tilslutning til andre punkter.
Ad kommunale vektere: Noe av bakgrunnen for forslaget henger jo sammen med at det ikke er nok politi. Dvs totalt er det vel godt over 300 politistillinger over hele landet som ikke er fyllt opp pga kutt i budsjettet fra justisdepartementet.
For å sikre noe mannskap som kan bidra til trygge lokalamfunn, er vektere en mulighet. En annen er jo å åpne opp for kommunalt politi - kanskje først og fremst i de store byene. Dette har imidlertid regjeringen sagt nei til, på forespørsel fra Oslo. Så da står vi der.
når det gjelder spørsmålet om man skal akseptere/rettferdiggjøre dødsstraff i forbindelse med krigsforbrytelser må jeg si at det er vanskelig å svare på. menneskerettigheter og kristne verdier er blant de viktigste hjørnesteiner vi har i samfunnet. med bakgrunn i de kan hverken dødsstraff eller krig aksepteres. Dersom man likevel er kommet opp i en krigssituasjon vil andre lover samt en annen logikk gjelde. Heldigvis har vi noen retningslinjer her også (sårede skal behandles utifra medisinske prioriteringer, uavhengig av nasjonalitet, krigsfanger skal hverken drepes eller tortureres mm). men hva skal man gjøre med landsforæderen som blir avslørt og faget mens krigen pågår? Har man tid og ressurser til å sette ham i fengsel? Kan man tenke seg en verre forbrytelse enn å utsette sitt eget folk for forlenget lidelse? Jeg er enig med programsekretariatet, dette er et spørsmål det er vanskelig å ha gode svar på. Om man derimot skal dømme krigsforbrytere når krigen er over må det være helt på det rene at eventuelle "unntakslover" ikke kan gjelde lengre, selv om forbrytelsen ble begått i unntakstilstand.
carl christian: gode refleksjoner. Dette spørsmålet er relevant i forbindelse med diskusjon rundt prinsipper.
Mener vi at liv er ukrenkelig, så bør det jo bety at vi ikke godtar dødsstraff. I enhver situasjon. Det er lett å sitte i Norge og mene dette, men når man da står midt oppi krigens grusomheter, klarer vi fortsatt å holde fast på prinsippet? Det er kanskje nettopp da at prinsippene er viktige?
...dersom vi kommer opp i en krigssituasjon der vi deltar som stridende part har vi allerede gått bort fra et absolutt prinsipp om at liv er ukrenkelig. Dersom vi skal være absolutte i dette spørsmålet må vi kanskje vurdere å ta total avstand fra all vold, vi kan legge ned forsvaret, og må møte eventuelle overgrep slik Ghandi gjorde. Er vi som nasjon moralsk sterke nok til å gjøre det?
Personlig tror jeg vi må innse at vi som folk må etterstrebe idealer (ikkevold) men tidvis må vi til en viss grad "akseptere/forstå" (jeg finner ikke helt det rette ordet) at vi ikke er i stand til å etterleve de samme idealene.
Altså: Hvordan balansere forholdet mellom idealisme, pragmatisme og realisme.
carl christian:
"Hvordan balansere forholdet mellom idealisme, pragmatisme og realisme."
Det er i grunnen et relevant spørsmål i mange politiske saker.
I denne saken er spørsmålet aktuelt gitt at man har landet på prinsippet om at retten til liv er ukrenkelig. Nå vil vel alle være enig i det - i utgangspunktet. Men skal vi da ha et prinsipp for fred og et for krig; eller skal vi ha et prinsipp som vi "av praktiske grunner" fraviker?
slik jeg ser det så er prinsippet om at retten til liv er ukrenkelig allerede brutt dersom man er i krig. prinsippet er allerede fraveket, og man må spørre seg om, hvorfor og i hvilken grad man evt skal fortsette å bryte prinsippet...
så om man snur litt på spørsmålet så kan man derfor spørre seg om det er riktig å ha et forsvar.
(nå er jeg gammel militærmann selv, så jeg er absolutt ingen pasifist selv om det er et tiltrekkende ideal)
Legg inn en kommentar