Høyre er for valgfrihet og at folk skal kunne bestemme selv hvordan de innretter sine liv. Dette gjelder også barnefamilier. Vil man være hjemme med barn: greit. Ha barnehageplass: greit. Bruke barnepark: Greit. Osv.
Det er noe av begrunnelsen for at Høyre står bak ordningen om kontantstøtte. Fra motstanderne hevdes det at støtten presser enkelte kvinner (kanskje først og fremst innvandrere) til å være hjemme med egne barn, fremfor å gå ut i jobb.
Vi går en ny stortingsperiode i møte og et av spørsmålene blir: Skal vi fortsatt beholde kontantstøtten som en alternativ ordning, eller ikke? Hvorfor/hvorfor ikke?
mandag 11. august 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
20 kommentarer:
Den bør ikke beholdes, bruk heller pengene på den måten Kristin Halvorsen nå går inn for, men det viktigste er at en gjør noe for de gravide som virkelig trenger det mest.
De gravide studentene har minst og trenger dermed mest, Norge trenger at kvinnene er yngre når de får barn og ikke bare tar abort, derfor er økt engangsstøtte og bedre rettigheter til de gravide studentene et godt tiltak mot abort.
De gravide studentene er ikke friskere enn andre gravide og i hvert fall ikke rikere, derfor er Kristin Halvorsens forslag et godt forslag, men ikke godt nok.
christian:
Ser poenget ditt, men det er vel litt på siden av spørsmålet om hvilke ordninger (valgmuligheter) *alle* skal stå overfor når de har fått barn.
Hva tenker du om det?
Er spørsmålet om kontantstøtte egentlig veldig komplisert? Skal man benytte valgfrihetsargumentet i forhold til offentlig (eller skattefinansiert) subsidiering, er den modellen som FrP lanserte med "stor barnetrygd" (hvor alle får utbetalt barnehagesubsidiet direkte, og selv velger omsorgsform), prinsipielt sett den som i størst grad gir valgfrihet til den enkelte familie.
Ideologisk sett er dette en innfallsvinkel som jeg synes er riktig. Men er det noen god modell? Hva vil det føre til om alle barnefamilier sitter igjen med f.eks. 10 000 kroner i måneden?
Jeg vil at folk skal jobbe - og da må subsidieringen, eller prismekanismen, brukes for at nettopp det målet skal nåes. Det betyr at subsidiering av tiltak som kan styrke arbeidsdeltagelsen er positivt, mens subsidiering av fritid i utgangspunktet skal begrenses. Derfor er den etter valgfrihetsargumentet; prinsipielt riktige modellen til FrP etter min vurdering, ikke forenlig med det som er et viktigere samfunnsmål: Arbeidsdeltagelse.
I lys av dette: Hva er kontantstøtten i dag, rent praktisk sett?? Utbetalingens størrelse tilsier at de aller færreste vil benytte kontantstøtte i det valgfrihets-formålet som ofte brukes som argument for kontantstøtten. I den grad man ønsker å stimulere til økt omsorg for egne barn er det grunn til å tro at det ikke er på grunn av kontantstøtten at småbarnsfamilier, i etableringsfasen (med alt det innebærer av økonomiske utfordringer), velger kontantstøtte.
Ideologisk sett bør det også vurderes om rettferdighetsaspektet egentlig er forenlig med kontantstøtte. KrF har en evne til å komme med et ressonement a la: "Ettersom det offentlige subsidierer barnehage, har de som ikke velger barnehage *rett* på kontantstøtte." Men, det er da ikke slik at alle skal ha RETT på offentlig, skattefinansiert subsidiering? Hvorfor skal det i så fall være slik?? Barnehagesubsidiering og kontantstøtte brukes her som to alen av samme stykke, men det er det jo IKKE! Begrunnelsen for "det ene" kan aldri brukes på "det andre", derfor er den en logisk brist i argumentasjonen, når den ene subsidieringen skal begrunne den andre. Altså: Argumentet for offentlig barnehagesubsidiering er å stimulere til økt arbeidsdeltagelse. Prismekanismen fungerer i den grad dette faktisk gir større arbeidsdeltagelse, noe det utvilsomt bidrar til. Om kontantstøtten argumenteres det med valgfrihet (men hvor reell er den?), mens den praktiske følgen av den er at den i realiteten skal stimulere til arbeidsfravær. Det synes jeg er ganske problematisk.
På den annen side: I Norge har vi nok av ordninger som bidrar til og stimulerer til arbeidsfravær. Kanskje er ikke kontantstøtten nødvendigvis det man skal gå mot i første omgang. Men jeg er litt bekymret for summen av alle arbeidsfravær-stimulerende ordninger som finnes - og jeg mener dte er grunn til å se på nødvendigheten av og begrunnelsen for disse.
Det er viktig at man erkjenner at ordningen også har uheldige virkninger.
Dette gjelder f eks innvandrerbarn i storbyene som blir holdt utenfor den sosiale og språklige stimulans som et barnehageopphold kan gi. Mens 84 prosent av ikke-vestlige innvandrere bruker kontantstøtteordningen i Oslo, er andelen blant Oslos befolkning bare vel 30 prosent.
Det er med andre ord IKKE greit at innvandrerbarn begynner på skolen uten å kunne norsk.
En helt annen ting er at samfunnet i økende grad vil trenge arbeidskraft. Da er det ikke veldig smart å stimulere til at en av foreldrene skal kunne være hjemmeværende.
Vår familie har takket være kontantstøtten hatt råd til å ha mor i 50-60% i vårt første barns oppvekst (1-3 år). Dette har vært fint for barnet som har fått både kontakt med barn i barnehagen og mye nærhet til mor. Det har vært fint for mor som har fått tatt stor del i barnets oppvekst, og hatt energi til å gjøre mye av husarbeidet. Ikke minst har det vært fint for far som kan bruke fritiden sammen med mor og barn istedenfor husvask, klesvask og matlaging...
Uten kontantstøtten ville alternativet for vår familie blitt full jobb på begge to, full barnehageplass og en fritid preget at mye stress og lite kos. For statskassen ville også kostnaden blitt større ved å ha barnet 100% i barnehage (BHG koster mer for staten enn kontantstøtten).
JA TIL KONTANTSTØTTE.
alle:
kort kommentar nå pga dsårlig tid. Her er det mange gode innfallsvinkler. Enig i at vi også må erkjenne svakheter (og styrker) ved slike ordninger.
Tidsklemma blir hva man gjør den til og jeg vil si at det er viktigere for Norge som nasjon at vi leggeer til rette for at de yngre skal få barn enn å la noen menn slippe unna husarbeid.
christian:
spørsmål til den første kommentaren din: Hva med begge deler? Dvs beholde kontantstøtten, men samtidig gi økonomiske støtte til unge gravide?
Jeg har i flere dager hatt planer om å svare på denne posten, men har ikke hatt tid. Jeg har ikke tid nå heller, men bestemte meg for å lime inn de to siste avsnittene i artikkelen jeg skrev for halvannet år siden som en reaksjon på Kristin Halvorsens forslag om å fjerne kontantstøtten, nå som Torbjørn R. I. har kastet seg på samme bølgen. Jeg håper virkelig ikke Høyre kommer til at de deler hans syn, i så fall blir jeg svært, svært skuffet.
***
[....]
Kontantstøtte og integrering
Siste nytt er at SV ønsker å fjerne kontanstøtten for godt, fordi den, ifølge Kristin Halvorsen, er totalt mislykket og hindrer integrering. For meg er det en bortimot uforståelig. Valgfrihet i forhold til omsorg er en ting. Integrering noe annet. Noen ganger kan det gi uheldige virkninger at foreldre er hjemme med barna sine, men ønsker man å ta tak i dette, både i forhold til norskfødte barn så vel som innvandrere med integreringsbehov, så må man søke å bedre dette på andre måter. Ved å gi andre tilpassede tilbud. Man kan øke forekomsten av parker (som nå nesten har forsvunnet) slik at barn av ulike nasjonaliteter kan tilbringe tid sammen et par tre timer pr. dag - dette har også en sosial verdi for voksne. Man kan sette som krav til at innvandrere som mottar kontantstøtte gjennomgår språkopplæring. For eksempel. Det er flust av muligheter hvis man ønsker å se dem. Men at valgfrihet skal få skylden for at politikerne ikke har lykkes med integrering, likestilling og annet, det er direkte frekt å si. Det står på vilje og et grunnleggende politisk begjær som handler om å diktere andre mennesker.
Hvem er kontantstøtten for
Kampen for kontantstøtten er ingen likestillingskamp, kamp for bedre integrering eller annet. Kampen for kontantstøtten er en kamp for valgfriheten og en kamp for å sikre våre barns behov. Familienes behov. Og kampen for den tilliten vi som foreldre fortjener - VI VET SELV hva som er best for våre barn.
Vi er ulike familier med ulike behov, ønsker, drømmer og prioriteringer, men vi skal kunne ha like muligheter til å velge og vi skal ha like rettigheter. Om vi velger kontantstøtte eller barnehage skal være underordnet for staten eller andre forståsegpåere. Det skal være opp til oss som faktisk eier omsorgsansvaret å ta det valget - og for at vi skal kunne ha den friheten så må valget være økonomisk reelt. Er det slik at noen trenger språkopplæring, sosial trening, skolegang eller annet så får man skaffe til veie disse tilbudene og gjøre det forenelig med beslutningen om å tilbringe mer tid med egne barn. Er det mulig? Klart det er mulig.
***
Her er hele artikkelen:
http://www.vedal.net/blogg/2007/03/23/kampen-for-kontantst%C3%B8tten-ma-fortsette/
1.: Fordi at pengene må tas fra et sted.
2.: Det hindrer integrering.
3.: Barna har godt av den sekundærsosialiseringen de får i barnehagen før de begynner på skolen, slik at de ikke henger etter de andre barna.
4.: Og som Borgar Michelsen sier; "# Det finst betre ting ein kan bruke 1,4 mrd årlege statskroner på".
I tillegg er det viktigere å støtte opp under rettighetene til de som må spise nudler for å overleve (og heller ikke de gravide studentene har tilgang til mange av stønadsordningene i samfunnet vårt i motsetning til de som er i arbeid før de blir gravide) fremfor de som faktisk tar seg råd for å være hjemme med barna sine fordi at de selv ønsker det.
Kutt ut kontantstøtten-underbygger muligheter for unnasluntrere og folk som uansett ikke ønsker å jobbe! Hilsen tidligere trofast høyrestemme...
alle (igjen):
Temaet engasjerer og det er bra. Det er delte meninger i Høyre om dette, men for øyeblikket er det nok flere som har samme begrunnelse som Sissel i sin kommentar.
Dette konkrete forslaget vil nok være et av dem det kommer til å bli stor debatt rundt, tror jeg.
Til økonomi-argumentet: Man kan bruke 1,4 milliarder på en bedre måte. Vel, ingen tvil om at man kan bruke 1,4 milliarder på andre måter; men det er neppe denne summen som velter et budsjett. Og det lar seg gjøre å utvide rettigheter til småbarnsfamilier/førstegangsfødende dersom det er en målsetting (staten kan jo slutte å kjøpe aksjer fra Røkke til 5-6 milliarder kroner - for å sette ting litt på spissen).
Det er perverst å betale folk for å passe sine egne barn. Fjern Kontantstøtten, bruk pengene til å øke bunnfradraget.
kåre:
Mener du også at det er "perverst" å bruke penger på barnehage - at folk bør passe ungene sine selv?
Nei, det mener jeg ikke. Jeg tror gode barnehageordninger er et velfungerende instrument for å øke yrkesdeltkelsen. Det er et sunt incentiv. (I motsetningen til et "perverst" incentiv, altså som er det jeg sikter til over)
Kåre:
OK, da forstår jeg deg bedre.
Øk kontant støtten, til hva det koster oss skattebetalere for å ha barn i barnehage. F.eks 100.000 kr, beløpet må skattelagges på vanlig måte.
anonym:
Det var et friskt innspill.. For å ta deg på ordet; betyr dette at du også mener at man bør "fordelsbeskattes" av å ha barnehageplass? Og hva med barnetrygden forøvrig?
Takk for forståelsen. Burde poengtert at jeg brukte den økonomiske termen "perverst" om incentivet. Ikke den mer folkelige varianten. Min holdning er simpelthen at å gi kompensasjon i form av kontantstøtte til de som ikke benytter seg av barnehager, er like unaturlig som å gi kompensasjon til de som ikke mottar barnetrygd (fordi de ikke har barn). Arbeidsdeling er grunnlaget for vår rikdom. Barnehager frigjør enorme ressurser i form av tid til menneskelig skaperkraft hos foreldrene. Dette bidrar til norges menneskelige og økonomiske vekst.
Legg inn en kommentar