Hygiene, omsorg, psykisk og fysisk stimuli. Individuelle planer. Mulighet for å stå opp og legge seg når man vil.Disse tingene er dessverre ingen selvfølge mange steder. Burde man ikke kunne ha noen ambisjoner om dette og mere? Og dermed jobbe for økt kvalitet i omsorgen.
Hva mener du?
7 kommentarer:
Selve innholdet i omsorgen kan ikke måles. Men det praktiske rundt omsorgen kan nok måles etter visse parametre, og så kan vi anta at det er en sammenheng mellom disse kvalitetsindikatorene, og den egentlige omsorgen.
Jeg er forøvrig opptatt av at ansatte ikke blir mer fokusert på å oppfylle krav til effektmålinger ann av selve omsorgen. Vi ser tendenser til det i helsevesenet i dag, der vi blir flinkere med frister, men effektiv behandling etc, mens pasienttilfredsheten noen gange faller. Og da har vi skutt oss selv i foten.
genese:
Har sympati med refleksjonene dine, samtidig mener jeg det vi ikke må avstå fra å stille tydelige krav til innholde i dette tjenestetilbudet.
Omsorg er et litt ullent begrep. Det er lett å si at det ikke kan måles, men i det politiske ordskiftet er det underlig at mange da likevel kan mene at "staten" er bedre til å yte omsorg. Noe av det mest upersonlige vi har er vel nettopp staten.
Du har et viktig poeng når du trekker frem ansatte. For å få en god tjeneste må vi ha gode ansatte. Og det fordrer også god personalpolitikk. En av de viktigste "produksjonsfaktorene" i denne tjeneste er menneskene - og de fortjener også gode arbeidsforhold. I tillegg må det noen ganger være lov til å stille spørsmål om egnethet i disse jobbene som i andre jobber.
Omsorg har mye med følelser å gjøre. Det bør likevel ikke hindre vanskelige debatter.
Genese er inne på noe vesentlig. Kvalitet i omsorg er så individorientert at det kan være vanskelig å måle hva som er kvaliteten i den. Hva èn pasient legger vekt på kan være helt forskjellig fra en annen. Hvilke krav skal tilfredstilles? Hvilket innhold? Skal man måle noe så må det være målbart.
Det hjelper f. eks. lite å måle hvor ofte man vasker hos en klient, dersom det er viktigere for klienten at man noen ganger dropper vasken og heller prater sammen.
Derfor blir behovstilpasning til den enkelte person viktig. Men det er vanskelig og ikke minst dyrt.
Alt for ofte ser vi kvalitetsmålinger som måler det VI TROR er viktig og som kanskje klienten verdsetter lavere. Da har målingen liten verdi
Novaforsker Britt Slagsvoll har en interssant vinkling på dette i denne artikkelen.
Kanskje mer bruk at behovs- og tilfredshetsundersøkelser er bedre enn rene kvalitetsmålinger?
vox populi:
Atter reflektert og gode synspunkter. Det vi ser etthvert en del steder er at man bruker BÅDE brukerundersøkelser, pårørendeundersøkelser og kvalitetsmålinger.
Det som er interessant med brukerundersøkelsene er at de ofte (faktisk) viser seg å være mer positive enn det pårørendeundersøkelsene er - for ikke å si det generelle undersøkelser er mht hva folk tror er bra/dårlig.
Dette poenget har nok flere forklaringer. Dagens brukere av omsorgstjenester stiller ikke de samme høye kravene som den kommende generasjon brukere trolig vil gjøre. Samtidig skal det kanskje erkjennes at omsorgstilbudet mange steder faktisk er langt bedre enn vi frykter.
Mange av oss ser/kjenner triste eksempler, og det er disse vi vil ta tak i og rette opp. Så glemmer man kanskje noenganger å gi den berettigede rosen til mange ansatte som gjør en god jobb.
Dette er et krevende tema, men fortsatt fastholder jeg at det er riktig å stille krav om kvalitet i omsorgen. Spørsmålet er hvor grensen skal settes og hvordan kravene skal stilles.
"Det som er interessant med brukerundersøkelsene er at de ofte (faktisk) viser seg å være mer positive enn det pårørendeundersøkelsene er -"
Jeg håper ikke at du med det mener at brukerne generelt sett ikke er i stand til å vurdere den tjenesten de har fått? Det er vel til syvende og sist hva brukerne mener som er viktigst. (Jeg ser her bort fra brukere som av en eller annen grunn ikke er i stand til å foreta en vurdering)
Ingen er vel uenig om at man skal stille krav til kvalitet.
Min utfordring til dere som politikere og til brukere er å beskrive:
Hva er definisjonen på kvalitet i omsorgen? Hvem skal definere kvaliteten? Hvordan skal den måles? Dersom man ikke kan gi klare svar på dette, så er jeg enig med Britt Slagsvoll, da har det ingen hensikt å måle det.
Her er det mange utfordringer. Vi leter etter mål på den gode tjenesten. Og Vox Populi stter meg på tanken: Hvem er egentlig brukerne? For i et omsorgsperspektiv er det mange å ta hensyn til: Brukeren selv, men også utslitte pårørende, noen ganger er det andre behandlere. Jeg leste en plass at man i alle saker burde prøve i finne ut hvem som er intreressenter i saken, og først når alle de forskjellige partene var fornøyd, kunne vi forvente et godt resultat også for den direkte brukeren.
vox populi:
"Jeg håper ikke at du med det mener at brukerne generelt sett ikke er i stand til å vurdere den tjenesten de har fått?"
Tvert i mot. Derimot opplever jeg at venstresiden fra tid til annen *velger" ikke å lytte til brukerne..
Genese:
ja det er mange sider i denne saken. Mitt hovedpoeng er først og fremst viljen til å faktisk ville måle kvalitet - sette det på dagsordenen. Det er veldig lett å si at omsorg ikke lar seg måle, og dermed unnlater man å prøve å gjøre omsorgstjenester enda bedre.
Så er det mye følelser i dette; helt naturlig, og tildels såre følelser. Strekker man ikke til som foresatt, foreldre, barn - fordi man må få hjelp av andre til å yte omsorg. Dette er sårt.
Men det bør ikke frita oss fra å ta debatten og også være villig til å stille krav om kavlitet.
Legg inn en kommentar